ADHD og Hakuna Matata

Nå om dagene er det ikke så mye spennende som skjer her i Afrika. Jeg har falt litt til ro og tatt Afrikas sirup tilværelse inn over meg. Afrikanere jobber ikke fortere om de så får en rakett opp i ræven så da hjelper det ikke at jeg står og roper heiarop ved siden av dem. Enkelte ganger kan det være utrolig deilig å ha den litt gi faen holdningen, godt for ADHD personligheten min, andre ganger så kunne jeg spist øret til noen av disse folkene. Her sitter jeg på restauranten og er ihjel sulten, og ja, når jeg blir sulten så er det faktisk fare for liv og lemmer. Det fråtser i munnen på meg og jeg er klar for hva som helst. Menyen blir skummet gjennom fram til jeg ser burger eller kebab (når jeg er sulten er det bare junk food som teller) og er klar for å bestille. Det går kanskje fem minutter og jeg er elektrisk og venter på kelneren. Hvor ble dama av? Er det hun står der utenfor og prater med fuglene, eller var det hun som nettopp gikk på den bussen som humper av gårde med treogetthalvt hjul? Jeg mener det...jeg forstår ikke hvor akkurat min kelner blir av! For jeg kan love deg, det er nok folk som jobber der (har sett opp til 14 stk i en restaurant med to bord) men ingen av de er interessert i å ta min bestilling. Jeg har tydligvis fått tildelt min heltinne denne kvelden og hun er missing in action. Etter mye mer tålmodighet enn jeg har så klarer jeg endelig  å få dama til å ta bestillingen min om ett glass vann og en gigantisk burger med alt tilbehør du kan tenke deg...kjør på, dette blir tydligvis mitt siste måltid. Man teller ikke kalorier på dødsleiet....


To dobesøk, en mail, 16 runder på facebook og en vannflaske senere sitter jeg fremdeles og venter på  det som jeg nå tenker som mitt himmelske måltid. Heltinnen har nå forlatt jorden og forventer ubegrenset mat i Vallhall (jeg så Thor på tv?et i går, dermed denne assosiasjonen). I det jeg er sikker på at restaurantet har gått konkurs og noen bare glemte å si det til meg så detter maten ned på bordet og kelneren ser på deg som om du er gal når du sier at du synes dette gitt litt tregt. Tregt?!?! Du får jo middag før solen soloppgang så du bør være meget så fornøyd. Jo takk skal du ha mumler jeg mens jeg jafser i meg Afrikansk okse (eller er det geit? Kanskje høne? Hvem vet...).  

 

Samme holdningen går gjennom hele befolkgningen og dette kan stresse en liten fjert som meg. Når man spør noen om hvor lang tid det tar å kjøre fra A til berømte B så kan du få svar «about 5 minutes» så avbryter sidemannen og sier «no,  no, no 45 minutes»...makes sense!! Og det verste er at de snakker om akkurat samme plassen. Så jeg vet aldri hvem jeg skal stole på, men hiver meg i en taxi og angir destinasjon. 100 Ghana cidis blir foreslått av sjåføren, noe som gjør at jeg må fram med de ikke ekstisterende prute egenskapene mine. Jeg hadde nettopp snakket med noen som hadde kommet seg samme sted for 25 Ghana Cidis og da hadde sjåføren ventet på han mens han surfet.  Jeg foreslår 15 og mannens kjeve detter...90...jeg føler vi har en lang vei å gå....20 and you wait for me....nope 90 and I wait for you...nå vet jeg ikke lenger om jeg vil at hans skal vente på meg lengre, litt creepy fyr som ikke belønner prute egenskapene mine. Jeg sender fyren av gårde og sier nei takk, setter av gårde til fots for å finne ny taxi. Mannen ligger bak i ræven på meg, 85 Ghana Cidis, nei, takk sier jeg. Nå er det blitt personlig, han fornærmet prutingen min, vi har ikke lengre noe å snakke om. Jeg forsøker tappert å få tak i ny taxi, men nå synes jeg er alle er usmakelige og jeg vil ikke lengre prute. Verden faller ofte litt sammen slik når jeg må jobbe så hardt for en taxi. Jeg begynner å savne Norge der takstameteret flyr på i det du vinker til taxien og du må betale for å nyse. Jeg  vil ha noe fast å forholde meg til, ikke måtte jobbe for hver bidige tur! Så jeg ringer Francis...Francis er en bekjents taxisjåfør (når man finner en man liker må man bare tviholde på dem). Francis forstår ikke så godt engelsk så han går med på 30 GC for å kjøre meg til Busua og tilbake. Dette er jo mellom 5 og 45 minutters tur alt ettersom hvem du snakker med så 30 skal være rikelig uansett. Når Francis kommer, etter at jeg har måtte riste av meg den forrige taxi sjåføren som fremdeles forfølger meg, så innser jeg at han ikke har forstått hvor det er jeg skal når vi snakket over telefonen. Men Miss...Busua is very far...30 is very cheap. Joda tenker jeg, gode forhandslings skills Francis, men jeg lar meg ikke lure. Så jeg sitter der med steinansiktet mitt og forlanger å komme av gårde. Etter en time i 70 km i timen så ankommer vi altså Busua og jeg har litt dårlig samvittighet...tanken til francis minsket betraktelig på denne turen. Så nå har jeg ikke hjerte til å la mannen vente på meg mens jeg surfer så jeg ender opp med å bare traske to minutter på stranden for å så kjøre hjem igjen...what a miss...

 

Etter en samtale med en innfødt senere så kan hun fortelle meg at alle er vandt il å vente og at sjåføren antagligvis ikke hadde hatt noe imot å bare sitte på stranden i noen timer mens jeg surfet...thats life here...Hakuna Matata...

3 kommentarer

Mia

24.mar.2012 kl.12:00

Utrolig fine bilder - virker spennende å være i Afrika og se en helt annen kultur!

lineinspirasjon

24.mar.2012 kl.12:26

Hei! Jeg er bitt av de samme basillene som deg, reisebasillen og treningsbasillen. Heldigvis så er ingen av de farlige, så vidt jeg vet...Nå er jeg også heldig og jobber med trening (idrettslärer) og har jobbet litt utenlands (språkreiser, lärer i Tanzania) pluss at jeg får jobbkurs, reiser eller lignende tilbud i utlandet en gang imellom (Spania, Hellas, Portugal, Usa).Ellers reiser jeg, så ofte som mulig, rundt iverden... Fortsatt lykke til med trening og opphold i utlandet. Ps! Forstår det slik at du har Norseman som mål, da er du beintöff!

Kristian

24.mar.2012 kl.18:14

Hey!!!!!

Fliiiiink nina;)

Det er artig og lese om hva du driver med.. Hehe.

Send meg en Mail, så avtaler vi en skype date:)

Du har Mail og tlf nummer mitt?

K

Skriv en ny kommentar

GhanaDama

GhanaDama

30, Bergen

online akkurat nå Kiropraktor som liker en utfordring. Bor i Takoradi, Ghana og blogger om livet her.

Kategorier

Arkiv

hits