AS, MS eller ALS, spiller ingen rolle i Afrika!

Hei hei.

Innser nå at det var lenge siden sist. Har tre nye inlegg på Ghanadama.com

The last king og Norway!

Jeg hadde en fantastisk bra opplevelse på "jobb" her for noen dager siden...check it out på min nye hjemmeside :

Check me out :)

Sola skinner, jeg er små tipsy og livet er herlig. Følg link for alle innlegg : ) Ghanadama

Jeg er her enda!! Min 6.45 km lange joggetur i Ghana

Beklager at jeg har flyttet fra denne siden, men trykk på linken og kom inn på min nye side ghanadama.com Håper dere liker den nye siden min og kom gjerne med kommentarer og tilbakemeldinger. Jeg er så ny til blogging at jeg ville satt stor pris på hva dere synes og om jeg bør blogge oftere eller anderledes :) Ha en fantastisk dag!

GhanaDama på markedet...ingen imponerende forestilling

God kveld.
Jeg har lagt innlegget mitt inn på min nye blogg i dag Ghanadama.com. ta en titt :)  

Nattlig besvær og rett til beach lunsj!

Tudeluu

 

Følg link for nytt innlegg :)

Ny blogg

hei alle sammen!

Jeg jobber med å lage meg en ny blogg som har litt lettere for å vise fram alle bildene jeg håper på å ta her i Ghana.

Sjekk ut link og kom gjerne med kommentarer om ting som kan bli bedre.

ADHD og Hakuna Matata

Nå om dagene er det ikke så mye spennende som skjer her i Afrika. Jeg har falt litt til ro og tatt Afrikas sirup tilværelse inn over meg. Afrikanere jobber ikke fortere om de så får en rakett opp i ræven så da hjelper det ikke at jeg står og roper heiarop ved siden av dem. Enkelte ganger kan det være utrolig deilig å ha den litt gi faen holdningen, godt for ADHD personligheten min, andre ganger så kunne jeg spist øret til noen av disse folkene. Her sitter jeg på restauranten og er ihjel sulten, og ja, når jeg blir sulten så er det faktisk fare for liv og lemmer. Det fråtser i munnen på meg og jeg er klar for hva som helst. Menyen blir skummet gjennom fram til jeg ser burger eller kebab (når jeg er sulten er det bare junk food som teller) og er klar for å bestille. Det går kanskje fem minutter og jeg er elektrisk og venter på kelneren. Hvor ble dama av? Er det hun står der utenfor og prater med fuglene, eller var det hun som nettopp gikk på den bussen som humper av gårde med treogetthalvt hjul? Jeg mener det...jeg forstår ikke hvor akkurat min kelner blir av! For jeg kan love deg, det er nok folk som jobber der (har sett opp til 14 stk i en restaurant med to bord) men ingen av de er interessert i å ta min bestilling. Jeg har tydligvis fått tildelt min heltinne denne kvelden og hun er missing in action. Etter mye mer tålmodighet enn jeg har så klarer jeg endelig  å få dama til å ta bestillingen min om ett glass vann og en gigantisk burger med alt tilbehør du kan tenke deg...kjør på, dette blir tydligvis mitt siste måltid. Man teller ikke kalorier på dødsleiet....


To dobesøk, en mail, 16 runder på facebook og en vannflaske senere sitter jeg fremdeles og venter på  det som jeg nå tenker som mitt himmelske måltid. Heltinnen har nå forlatt jorden og forventer ubegrenset mat i Vallhall (jeg så Thor på tv?et i går, dermed denne assosiasjonen). I det jeg er sikker på at restaurantet har gått konkurs og noen bare glemte å si det til meg så detter maten ned på bordet og kelneren ser på deg som om du er gal når du sier at du synes dette gitt litt tregt. Tregt?!?! Du får jo middag før solen soloppgang så du bør være meget så fornøyd. Jo takk skal du ha mumler jeg mens jeg jafser i meg Afrikansk okse (eller er det geit? Kanskje høne? Hvem vet...).  

 

Samme holdningen går gjennom hele befolkgningen og dette kan stresse en liten fjert som meg. Når man spør noen om hvor lang tid det tar å kjøre fra A til berømte B så kan du få svar «about 5 minutes» så avbryter sidemannen og sier «no,  no, no 45 minutes»...makes sense!! Og det verste er at de snakker om akkurat samme plassen. Så jeg vet aldri hvem jeg skal stole på, men hiver meg i en taxi og angir destinasjon. 100 Ghana cidis blir foreslått av sjåføren, noe som gjør at jeg må fram med de ikke ekstisterende prute egenskapene mine. Jeg hadde nettopp snakket med noen som hadde kommet seg samme sted for 25 Ghana Cidis og da hadde sjåføren ventet på han mens han surfet.  Jeg foreslår 15 og mannens kjeve detter...90...jeg føler vi har en lang vei å gå....20 and you wait for me....nope 90 and I wait for you...nå vet jeg ikke lenger om jeg vil at hans skal vente på meg lengre, litt creepy fyr som ikke belønner prute egenskapene mine. Jeg sender fyren av gårde og sier nei takk, setter av gårde til fots for å finne ny taxi. Mannen ligger bak i ræven på meg, 85 Ghana Cidis, nei, takk sier jeg. Nå er det blitt personlig, han fornærmet prutingen min, vi har ikke lengre noe å snakke om. Jeg forsøker tappert å få tak i ny taxi, men nå synes jeg er alle er usmakelige og jeg vil ikke lengre prute. Verden faller ofte litt sammen slik når jeg må jobbe så hardt for en taxi. Jeg begynner å savne Norge der takstameteret flyr på i det du vinker til taxien og du må betale for å nyse. Jeg  vil ha noe fast å forholde meg til, ikke måtte jobbe for hver bidige tur! Så jeg ringer Francis...Francis er en bekjents taxisjåfør (når man finner en man liker må man bare tviholde på dem). Francis forstår ikke så godt engelsk så han går med på 30 GC for å kjøre meg til Busua og tilbake. Dette er jo mellom 5 og 45 minutters tur alt ettersom hvem du snakker med så 30 skal være rikelig uansett. Når Francis kommer, etter at jeg har måtte riste av meg den forrige taxi sjåføren som fremdeles forfølger meg, så innser jeg at han ikke har forstått hvor det er jeg skal når vi snakket over telefonen. Men Miss...Busua is very far...30 is very cheap. Joda tenker jeg, gode forhandslings skills Francis, men jeg lar meg ikke lure. Så jeg sitter der med steinansiktet mitt og forlanger å komme av gårde. Etter en time i 70 km i timen så ankommer vi altså Busua og jeg har litt dårlig samvittighet...tanken til francis minsket betraktelig på denne turen. Så nå har jeg ikke hjerte til å la mannen vente på meg mens jeg surfer så jeg ender opp med å bare traske to minutter på stranden for å så kjøre hjem igjen...what a miss...

 

Etter en samtale med en innfødt senere så kan hun fortelle meg at alle er vandt il å vente og at sjåføren antagligvis ikke hadde hatt noe imot å bare sitte på stranden i noen timer mens jeg surfet...thats life here...Hakuna Matata...

Be for meg

haha... skulle ut på trening igjen nå og møtte en av Nigerianerene som jeg omgås med her. Det første hun spør meg om er om jeg har bedt i dag...det tar faktisk litt tid før jeg oppfatter hva det var hun spurte meg om og jeg får hintet svakt frampå at jeg ikke er den som folder hendene så altfor ofte. Du må be til Gud Nina, du må be han om å bli gift! Du og Adam kan ikke leve slik i synd lengre...om du bare ber en bønn hver kveld så vil dette skje!! Joda, mumlet jeg, er ganske lykkelig for tiden jeg...og i Norge (føler jeg sier dette litt for ofte) er det ikke slik at man må være gift.

Hun rister på hodet og sier at alle her ber for meg...Jeg får dyttet en bibel opp i brystet (det med brannsår-arret mitt) og blir bedt om å lese litt hver dag. Da skal det bli kone av meg og vi kan alle pustet lettet ut. Konfliksky som jeg er så mumler jeg bare selvfølgelig, tar imot den rosa (joda, den er faktisk rosa) bibelen og trasker videre i min syndige tilværelse.



Stiligste Jesus jeg fant på Google.

Er jeg den eneste?!?

Jeg lurer på om jeg er den eneste? Ved mange anledninger har jeg måtte spørre meg selv om dette er bare meg eller om jeg har flere søstre der ute som kan slite med de samme tingene som meg. Har du noen gang hatt en slik tanke? Jeg har ett glimrende eksempel fra i dag morges da jeg var ute og prøvde å jogge min første 10km her i Ghana. Jeg tvinnet pulsmåler rundt ribbeina, klæsset på meg Garmin klokken (som jeg forresten klarte å ødelegge blue tooth stikken på etter fire dager, er det bare meg som klarer slikt?), og tok på meg en løpeshort som jeg ville skulle være kort nok til at jeg skulle få litt utbytte av solen også. Jeg har enda ikke klart å få huden min til å mørkere enn falmet hvitmaling, men jeg jobber med saken. I lette steg jumpet jeg ut porten på hotellet, etter å ha innstendig bedt betjeningen om en ny madrass...har hatt ca tre timers søvn de siste dagene, og kjørte på musikk på ørene. Jeg har nå funnet ut at jeg er trygg nok på veiene til å høre på musikk på joggeturene mine og synes det er en kjempebonus at jeg dermed ikke hører alle rope Bleikfis etter meg.

 

Det var først etter 20 minutter krisen oppstod...dette er pinlig altså...men en kombinasjon av svette/salt og sand fra veiene her slo seg sammen og saytte omtrent fyr på lårene mine. Her snakker vi innside lår, som tilsynelatende er så store at de knisser mot hverandre når jeg jogger, begynte å skrike om smerte så jeg trodde jeg skulle miste huden. For alle som jogger litt vet at 20 minutter av en jogg er langt ifra nesten ferdig når man skal 10 km. I begynnelsen så tenkte jeg med meg selv at dette kom til å gå over, det var bare å dra ned løpshortsen litt, men tror du den holdt seg der? Neida, den klatret som en annen bavian og jeg endte opp med å måtte ta meg i skr***** hele tiden for å dra shortsen ned. Jeg var fullstendig klar over at det var fremdeles 40 minutter igjen av turen og at dette kunne bare bli verre, men ikke f***en om jeg skulle stoppe. Om lårene er så store at de gnisser mot hverandre så hjelper det hvertfall ikke å stoppe...så jeg løp lengre. Jeg bannet for meg selv der jeg måtte bøye meg framover (grasiøst) mens jeg sjekket om jeg hadde blødende brannsår...kunne sverge på at jeg kjente at det rant nedover låret, men det var heldigvis bare SALT svette som skulle bort på såret for å minne meg på min egen idioti. 40 minutters jogg med sviende sår gir deg tid til å tenke...og det eneste jeg kunne tenke på er at jeg visste at dette  kunne skje. Jeg har nemlig prøvd å gå hjem fra stranden før også og gått på meg samme sårene før...er det bare meg? Kan man punktslanke innside lår? Hva gjør andre jenter, har dere opplevd dette? Jeg vurderte om det kunne være smart å smørre på vaselin i framtiden, eller om huden ville bli herdet etter dagens økt. Jeg mener, dette er sikkert ett pinlig tema, men for svarte, er det bare meg som opplever slike ting?!?! Nå går jeg som en annen idiot her  og svinger beina rundt det andre låret for at jeg ikke skal gjøre ting verre. Kjempe sexy og ser ikke dumt ut i det hele tatt. Det var i grunnen bare dette jeg trengte her nede. Obrino som går som hun har fått en stokk opp i ræven...det er mitt nye afrika navn.

 

Når disse tankene slår meg så lurer jeg fort på om det er andre ting som bare jeg opplever eller om det er andre der ute som meg. Episoden om den dagen jeg skulle gjøre meg vakker for min kjære og tenkte jeg skulle lage flotte krøller på meg selv (har alltid hatt lyst på deilige korketrekker ala dama i Coyote Ugly!) sitter friskt i minnet.  Vi var invitert ut på middag med firmaet hans og jeg var ivrig på å gjøre ett godt inntrykk. Med god tid før middagen satte jeg kontakten i krølltangen og smilte fornøyd til mitt eget speilbilde da jeg endelig skulle ta litt vare på meg selv...gjøre noe ekstra. Jeg fikk kjempet en kam gjennom håret og klippet ut tuggene (ok, kanskje det ikke var så dramatisk) og gjorde meg klar for at første lokke skulle produseres. Det ble kammet, rullet og man kunen se dampen steame opp fra mitt blonde hår. Lukten av svidd hår ble ikke tatt som ett faresignal heller som et tegn på at noe var i ferd med å skje og jeg skulle bli vakker. Da jeg aldri har gjort dette før og ikke vet hvor lenge jeg skal holde det, hvordan jeg skal holde det eller hvordan man skal dra håret ut fra krølltangen (dette står ikke i instruksjonmanualen hvordan dette gjøres!!) så lot dessverre første gull-lokk vente på seg. Håret datt heller livløst ned med en aldri så liten stiv krøll helt nederst i enden, jeg var ikke akkurat gniten på hårsprayen, og frustrasjonen poppet fram. Men ikke søren om jeg skulle gi meg...neida, her skulle det krølles. Jeg grep tak i neste hår tugg, sprayet og rullet...så skjedde katastrofen. Krølltangen klarte å vri seg ut av hendene på meg (jeg kan ha surret ledningen ca fire og en halv gang rundt nakken på dette tidspunktet) og falt rett ned på brystet. Lukten av svidd hår ble erstattet med stekt bacon. Jeg kjente huden flamme opp og forbannet meg selv. Men siden jeg er av kaliberet som ikke skal gi opp så fortsatte jeg. Det gikk ca tyve sekunder før det samme skjedde igjen. Denne gangen ble baconet for godt stekt og jeg rev hele krølltangen fra veggen, knyttet håret sammen i en hestehale, dro på meg en sommertopp og møtte min mann i døren for å gå på middag. Det var ikke før adrenalinet var sunket og vi var komme tpå restauranten at Adam lener seg over bordet og spør meg så søtt: Nina, hva har skjedd med brystet ditt?» «Brystet, tenker jeg...har jeg endelig kommet i puberteten?» Men joda, tror du ikke at midt i utrigningen så lyser det opp tre store blemmer med stjerneformasjon (det var stjerneskruer på krølltangen) og skriker om oppmerksomhet. Ikke rart jeg følte meg het den dagen ;)  Men for å være ærlig, jeg mener selv at slike ting er det bare meg som klarer...? jeg vil med glede overbevises om annet. Jeg har forresten ett arr på brystet som bekrefter denne historien!!

Les mer i arkivet » April 2012 » Mars 2012 » Februar 2012
GhanaDama

GhanaDama

30, Bergen

online akkurat nå Kiropraktor som liker en utfordring. Bor i Takoradi, Ghana og blogger om livet her.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits